Malla goes comfortable

Hver gang et nytt haap tennes avsloerer det hvor utslitt det gamle er. Gang paa gang lapper jeg sammen de store hullene og lurer meg selv der jeg baerer haapet som en flunkende ny jakke frem til solen atter skinner og jeg kvitter meg med den uten sentimentaliteter, dog jeg takker for varmen den ga meg.

I dag skinner solen og jeg trasker rundt i Cuscos gater uten jakke og haaper parasitten min har hatt bolig i meg i 3 aar og ikke bare den siste uka med diarè og kvalme. Den heter Giardia Lamblia og fikk norsk stempel i passet etter besoek i det bergenske drikkevannet i 2004. Det var paa samme tid magen min begynte aa vokse og mensen forsvant. Men det var ingen baby, tross jeg har doept den Ebru og den av og til har gitt meg sitteplass paa bussen.
I dag leste jeg paa internett at det kan vaere vanskelig aa paavise Giardia etter en viss tid. Jeg er skuffet, men ikke overrasket over at ingen informerte meg om det da jeg i Norge fikk det negative svaret paa testen for noen maaneder siden, men likevel har symptomene og desperat mangler svar.
Naar jeg leser om ofre med kronisk energimangel og oppblaaste mager kjenner jeg medfoelelsen brenne bak oeyelokkene og det foeles nesten ut som eg har kjeme heim til mor. Det er ikke mye annet jeg heller vil enn aa finne noen som uten ord kan forstaa hvordan det foeles aa plutselig vaere til bry i en hver sammenheng naar man egentlig liker aa gaa stille i doerene. Jeg bytter gjerne mentholatumtuben og steviaposen min mot aa kunne kontrollere humoer og ufrivillige luftstroemmer. Og jeg betaler godt dersom noen kan si meg hvorfor Henry har rett i at han alltid syns jeg ser troett ut.
Det verste er ikke ubehaget, men det bilde man faar av seg selv i dèt man begynner a identifisere seg med sykdommen. Men proever jeg aa unngaa temaet mister jeg ogsaa sjansen for den forstaaelsen jeg lengter saann etter og som kanskje kan faa slutt paa den evige lappingen.
Naa, som alltid er min konklusjon en hyllest til fellesskapet, brorskapet, samholdet..kall det hva du vil. Den sterkeste mann er kanskje den som staar mest alene, men den svakeste er den som ikke toer aa soeke andre naar det trengs!

Er Ebru sitt etternavn Giardia? Si, si!!

1 times busstur fra Cusco ligger det en liten landsby med omtrent 3000 innbyggere, nesten like mange maisaakre og kanskje enda flere hunder, 7 datamaskiner, 10 landhandlere, 20 jenter som bruker sminke, 130 busser som passerer hver dag og én gringo.

Landsbyen heter Lamay og gringoen – det er meg. Jeg lever livets glade dager og dyrker og hoester som jeg aldri har gjort annet. Her tygger vi kokablader og takker pachamama for alt hun gir oss mens jeg laerer meg noen nye ord paa quechua. Her sovner jeg foer ni, spiser groennsaker fra hagen og drikker te like ofte som nordmenn ser paa klokka. Her snur skolebarna seg etter meg og fniser hysterisk naar jeg hilser. Her er det lett aa foele seg ensom, men vanskelig aa vaere trist. Salvador, soennen til hushjelpen loeper rett som det er rundt i hagen og blaaser i en hjerteskjaerende floeyte med en lilla paraply i den ene haanden og et gresskar i den andre. Gjoer han ikke det kan du vedde skjorta di paa at han enten hoylytt proever aa laere seg engelsk eller lager firkanter og trekanter med det som er innenfor rekkevidde. Her staar huset aldri stille, men likvel hersker det en urokkelig ro over stedet. I gaar da jeg sto og luket ugress ble jeg plutselig og gledelig klar over at de eneste lydene jeg hoerte var fra elva, fuglene og plystringen til Nilo som sto og pakket toerket sopp for salg. Jeg reiste meg opp og noet synet av de jordete hendene, de moekkete knaerne og de sma uskyldige salatspirene vi plantet dagen foer.

Goey paa landet, goey paa landet!

Salvador akkompagnerer meg fra kjoekkendoera, og sammen er vi enige om at dagen er fin og at det er paa tide med litt mat.

Jeg vaakner i et ukjent land, i en ukjent dal, i et ukjent hus i en varm seng. Klokka er snart sju, snart frokost, snart arbeid. Jeg strekker haanden ut etter ipoden og ber den spille en tilfeldig sang mens jeg proever aa ikke tenke paa at den foerste teksten ofte proever aa fortelle meg noe. You`re lost little girl. Jeg snur meg over paa ryggen og aapner oeynene. Rommet et stort og lyst med et tak som forsterker lyden av regnet. Ovenfor koeyesenga jeg ligger i er det et lite vindu, men jeg kan nesten ikke se de majestetiske groenne fjellene med navn fra urgamle sagn for bare taake. Langs samme vegg er senga til Franco og kona som skal bo i Cusco hele mars maaned og som har tilbudt meg aa bo i huset dems mens jeg jobber i aakeren og laerer i hagen. Hvis jeg strekker hodet litt utenfor sengekanten kan jeg ogsaa oeyne doera uten laas som foer ned trappa til badet uten doer og porten uten noekkel. Jeg lurer paa om det er privatlivets gamle vaner eller redselen som gjoer meg usikker paa denne aapenhenten.
I think that you know what to do. Jeg strekker meg og planeter beina paa det kalde gulvet. Jeg tenker paa sandalene mine og haaper det slutter aa regne til Julio kommer. Jeg haaper ogsaa at han er en flink laeremester, at hushjelpen husker alle allergiene mine, at kattungene har overlevd den kalde natta ute, at den brutale hunden lar meg vaere i fred, at internettstedet er aapent i kveld og at jeg vet hva jeg gjoer. Jeg kler paa meg, betrakter taaka som sakte forsvinner og tenker at jeg er dum som ikke vet aa nyte bedre den droemmen jeg befinner meg midt oppi.
I´m sure that you know what to do. Jeg bestemmer meg for aa stole paa Jim Morrison som virker sikker i sin sak og blaaser vekk dumme tanker om forventninger idet jeg entrer kjoekkenet med bestemte skritt. Men det er ingen der. Enda klokka har passert frokosttid for lenge siden er det ingen paa kjoekkenet. Med i stedet for aa foele meg forlatt trekker jeg paa smilebaandet over latinamerikanere og tid, og av meg selv og vekkeklokka som ringte for en time siden. Jeg setter meg ned med boka paa fanget og foettene paa bordet og skjoenner at det ikke gjoer noe om man foeler seg litt lost innimellom saa lenge man inners inne vet at man er paa riktig vei.