Når jeg sier jeg vil leve et langt liv tenker jeg ikke bare på det å bli gammel. Jeg vil også lære meg å utvide tiden!
I dag snakket jeg med en god venninne om nettopp det. Er det mulig å påvirke tiden til å vare lenge? Vi vet fra vi var små at når vi er ute hele dagen og leker eller holder på med noe vi liker da fyker tiden av sted. Og at dersom vi kjeder oss eller er veldig opptatt av klokka går tiden veldig sakte. Men det finnes to ulike sider ved oppfattelsen av tid. Den ene er hvor fort den går mens du er midt i en situasjon, og den andre er hvor lenge den føles etterpå.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er slik at tiden går raskere dess eldre jeg blir. Logisk sett ville jeg tro det skulle være omvendt. Min erfaring er at jo mer bevisst jeg er tiden jo langsommere går den.
I går sa Brage at kanskje det er fordi øyeblikkene virker mindre og kortere når man har levd lenge. Det er noe i det. For et 10 år gammel barn vil en gitt situasjon utgjøre tre ganger så stor del av livet som for èn på 30 år. Kanskje det føles slik også? Det er ikke så mye vi kan endre på akkurat det faktum, men jeg tror den følelsen man har av tiden er påvirket av hvordan du ser på den. Bortimot alle eldre mennesker jeg kjenner lever på sine minner og de fleste av vennene mine av å legge planer. Enten vi tenker på fortid eller fremtid tror jeg det å ta fokuset vekk fra øyeblikket er grunnen til at det forsvinner så fort.
I dag tidlig trente jeg yoga med pappa og Solvei ute på plenen og det overrasket meg hvor lenge den ene timen varte. Kanskje det var fordi jeg var så konsentrert om det som skjedde der og da? At jeg ikke tenkte på annet en hvordan jeg pustet, hvordan bakken føltes mot fotsålene mine og hvordan solen varmet ryggen min.
Jeg vil ikke at tiden skal gå treigt avsted hele tiden, men jeg liker å se tilbake på dagen og føle at den har vært lang og at jeg har (opp)levd mye!
