-”Maria, jeg har..sju lag med klaer paa meg!”
Hanna ser overrasket ut over sin egen oppdagelse.
-”Har du regna med ponchoen?”
-”Ja, hva med deg?”
-”Hm..a ver. ull, bomull, ull, alpakka, ull, poncho. Seks lag.”
-”Men du fryser?”
-”Ja, litt.”
Klokka er halv sju. Det er moerkt og den sure vintervinden vet aa finne sin vei. Vi trasker bortover en oede landevi midt i ingenmannsland, vent – midt i vinmannsland. Vi befinner oss like ved Maipu 1 time utenfor Mendoza der noen av verdens beste viner produseres.
Jeg ser bort paa Hanna og maa le naar jeg tenker paa den absurde gaarsdagen og paa at ting aldri blir som planlagt. Det er fint aa le av det. Det er fint aa le klokka halv sju om morgenen paa en oede landevei midt i vinmannsland.
Vi skulle egentlig besoeke en bodega i gaar der vi kunne campe og smake paa vin, for saa aa reise videre over fjellene til Santiago de Chile. Det var en god plan. Men etter en lang busstur hoppet vi av paa feil sted og fikk dette bekreftet av en oppsminket jeovas vitne som saa fantastisk malplassert ut paa den gamle sykkelen sin. Vi endte opp paa en forlatt campingplass, uten hverken mat eller vin. Vi bestemt oss for aa ikke la maktesloesheten ta overhaand, og heller se mulighetene i situasjonen. Vi hadde faat haik helt frem til porten, vi hadde endelig faatt sitte paa et lasteplan (dog det var litt for kaldt til aa nyte vind i haaret) og vi hadde uvanlig god plass i det store teltet. Etter aa ha lett frem noen havregrynrester og laget litt groet var det egentlig ganske hyggelig, og vi tenkte at – i morgen reiser vi i hvertfall til Santiago og naa faar vi endelig litt stillhet.
-”En serio? Està cerrado?”
Vi var forberedte, men ikke mindre skuffet av den grunn. Grensen over til Chile var stengt pga store snoemengder og vi var ikke mye motiverte for aa vente paa at den muligens ville aapne paa fredag.
Kaffe. Ny plan. Siden vi er unge og impulsive kjoepte vi billetter til Salta og etter 20 timer med semicama hadde vi laget en ny sirkel paa kartet. Det er litt fint, samtidig som det ikke spiller saa stor rolle. Jeg skal spise den gode omeletten med den groenne sausen paa den fine restauranten der vi snakket om det aa vaere tilstedet og om at alt handler om balanseganger, mens jeg egentlig ikke bryr meg saa mye. Jeg tenker mest paa en jeg forlot i Buenos Aires og alt som venter.
