www.innihueinuet.blogspot.com
Hamar-Oslo på bare føtter
Noen som vil være med?
Noen som har en formening om hvor lang tid det vil ta?
Lagrede meldinger
Jeg skriver ofte på servietter. Av og til på brosjyrer og kvitteringer. Innimellom hender det at jeg ikke har slikt tilgjengelig og da ender jeg ofte opp med å lagre meldinger på mobilen. Vi snakker nå om både sitater fra bøker, plutselige tanker og endel håpløse rim. Her kommer de, usensurerte og litt teite:
- Det er bedre å bli såret av sannheten enn trøstet av en løgn.
- Stillhet er noe du oppdager, ikke noe du oppnår.
- Å drømme er som å ligge på en flåte en brennende varm dag. Avspeilinger av deg selv skinner i vannet og du flyter gjennom dem slik at rundt hele deg er deler av deg selv.
- Om ein ikkje grip dagen kan ein like godt ta kvelden!
- Miljøvennlig og blå. Stiller opp som få. Så du slipper å gå. Og når det du må. Hei og hå – trikken en rå.
- Magefølelse er en helt spesiell type intelligens. Nemlig.
- Brannmannsann, du er hva du kan, du er kun en mann når du slukker en brann, for når du putter en krone i et glass med vann, den natten din sønn har mistet en tann, er du kun en helt i et eventyrland
Tiden
Når jeg sier jeg vil leve et langt liv tenker jeg ikke bare på det å bli gammel. Jeg vil også lære meg å utvide tiden!
I dag snakket jeg med en god venninne om nettopp det. Er det mulig å påvirke tiden til å vare lenge? Vi vet fra vi var små at når vi er ute hele dagen og leker eller holder på med noe vi liker da fyker tiden av sted. Og at dersom vi kjeder oss eller er veldig opptatt av klokka går tiden veldig sakte. Men det finnes to ulike sider ved oppfattelsen av tid. Den ene er hvor fort den går mens du er midt i en situasjon, og den andre er hvor lenge den føles etterpå.
Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er slik at tiden går raskere dess eldre jeg blir. Logisk sett ville jeg tro det skulle være omvendt. Min erfaring er at jo mer bevisst jeg er tiden jo langsommere går den.
I går sa Brage at kanskje det er fordi øyeblikkene virker mindre og kortere når man har levd lenge. Det er noe i det. For et 10 år gammel barn vil en gitt situasjon utgjøre tre ganger så stor del av livet som for èn på 30 år. Kanskje det føles slik også? Det er ikke så mye vi kan endre på akkurat det faktum, men jeg tror den følelsen man har av tiden er påvirket av hvordan du ser på den. Bortimot alle eldre mennesker jeg kjenner lever på sine minner og de fleste av vennene mine av å legge planer. Enten vi tenker på fortid eller fremtid tror jeg det å ta fokuset vekk fra øyeblikket er grunnen til at det forsvinner så fort.
I dag tidlig trente jeg yoga med pappa og Solvei ute på plenen og det overrasket meg hvor lenge den ene timen varte. Kanskje det var fordi jeg var så konsentrert om det som skjedde der og da? At jeg ikke tenkte på annet en hvordan jeg pustet, hvordan bakken føltes mot fotsålene mine og hvordan solen varmet ryggen min.
Jeg vil ikke at tiden skal gå treigt avsted hele tiden, men jeg liker å se tilbake på dagen og føle at den har vært lang og at jeg har (opp)levd mye!
Fuglen og teppet/ El pàgaro y la alfombra
er ikke tid og avstand rart?
i går var i dag i morgen
og fremtiden er snart
.
om bare tiden var en fugl vi kunne fly med
eller avstand et teppe vi kunne rulle sammen
.
da kunne du vært her nå
.
.
.
og jeg der da
.
.
.
.
El tiempo es tonto
Ayer hoy era mañana
y el futuro sea pronto
.
Si solo el tiempo era un pàgaro con quien podemos volar
o el distancia una alfombra cual podemos rodar
.
podrìas estar acà ahora
.
.
.
y yo allà entonces
.
Amaru
Hei!
I gaar reiste jeg til Lamay for aa snakke med Lila, som er lederen for kvinne-gruppa i Amaru. Hun hadde gode nyheter. De har allerede faatt 4 symaskiner fra en eldre dame i Canada!:) Hun har nemlig bestilt et lass med jakker. Det betyr at det ikke er symaskin som er det viktigste for de naa. Hun begynte aa fortelle meg om andre prosjekter de har, og vi tenkte vi skulle spoerre dere som har gitt penger hva dere syns om aa stoette et av disse.
Lila oppdaget for litt siden at de fleste damene i Amaru og andre landsbyer gaar uten truser. De har store skjoert, saa naar de skal paa do setter de seg rett og slett bare ned og gjoer sitt. Og naar de har mensen lar de det bare renne.. Dette er baade uhygenisk og helsefarlig. Mange sliter med kroniske infeksjoner. Lila vil starte en opplysnings-kampanje sammen med en lege som snakker quechua. De vil ogsaa lage en pakke med truser og bomullsbind som er lette aa bruke og vaske.
Hva syns dere om aa stoette dette? Dersom det er flere som vil gi en slant, er det ikke for sent. De trenger saa mye de kan faa. Neste prosjekt paa lista er en helsekampanje der folk i landsbyene vil faa en pakke med naturmedisiner og god informsajon om hvordan de selv kan forebygge sykdommer med god hygiene og riktig kosthold.
Hvis noen vil vite mer kan dere ta kontakt med Lila direkte paa mail. Hun snakker engelsk.( lilamanjari24@gmail.com) Vi vil ikke faa dokumentert dette, men vi kan be henne sende bilder i ettertid.
Haaper dere gir rask beskjed om hva dere syns. Vi har ikke mange dagene paa oss.
Hanna&Malla
Lag
-”Maria, jeg har..sju lag med klaer paa meg!”
Hanna ser overrasket ut over sin egen oppdagelse.
-”Har du regna med ponchoen?”
-”Ja, hva med deg?”
-”Hm..a ver. ull, bomull, ull, alpakka, ull, poncho. Seks lag.”
-”Men du fryser?”
-”Ja, litt.”
Klokka er halv sju. Det er moerkt og den sure vintervinden vet aa finne sin vei. Vi trasker bortover en oede landevi midt i ingenmannsland, vent – midt i vinmannsland. Vi befinner oss like ved Maipu 1 time utenfor Mendoza der noen av verdens beste viner produseres.
Jeg ser bort paa Hanna og maa le naar jeg tenker paa den absurde gaarsdagen og paa at ting aldri blir som planlagt. Det er fint aa le av det. Det er fint aa le klokka halv sju om morgenen paa en oede landevei midt i vinmannsland.
Vi skulle egentlig besoeke en bodega i gaar der vi kunne campe og smake paa vin, for saa aa reise videre over fjellene til Santiago de Chile. Det var en god plan. Men etter en lang busstur hoppet vi av paa feil sted og fikk dette bekreftet av en oppsminket jeovas vitne som saa fantastisk malplassert ut paa den gamle sykkelen sin. Vi endte opp paa en forlatt campingplass, uten hverken mat eller vin. Vi bestemt oss for aa ikke la maktesloesheten ta overhaand, og heller se mulighetene i situasjonen. Vi hadde faat haik helt frem til porten, vi hadde endelig faatt sitte paa et lasteplan (dog det var litt for kaldt til aa nyte vind i haaret) og vi hadde uvanlig god plass i det store teltet. Etter aa ha lett frem noen havregrynrester og laget litt groet var det egentlig ganske hyggelig, og vi tenkte at – i morgen reiser vi i hvertfall til Santiago og naa faar vi endelig litt stillhet.
-”En serio? Està cerrado?”
Vi var forberedte, men ikke mindre skuffet av den grunn. Grensen over til Chile var stengt pga store snoemengder og vi var ikke mye motiverte for aa vente paa at den muligens ville aapne paa fredag.
Kaffe. Ny plan. Siden vi er unge og impulsive kjoepte vi billetter til Salta og etter 20 timer med semicama hadde vi laget en ny sirkel paa kartet. Det er litt fint, samtidig som det ikke spiller saa stor rolle. Jeg skal spise den gode omeletten med den groenne sausen paa den fine restauranten der vi snakket om det aa vaere tilstedet og om at alt handler om balanseganger, mens jeg egentlig ikke bryr meg saa mye. Jeg tenker mest paa en jeg forlot i Buenos Aires og alt som venter.
Un primo me dijo:
“La vida se trata de buscar un gorro dentro una bolsa sin usar las manos.”
Ya lo sabìa.
Existe un corazòn que està bailando
Existe una mano que quiere apuntar las notas
pero no sabe como
Todo es movimiento
No puedo respirar
pero puedo pensar
Estoy vivo
Siento vivo
Gracias
Me inspiras
No tengo que eschuchar a mi corazòn si puedo aprender sus pasos
Mis pensamientos corren en circulos
Siempre vuelvan al mismo punto
Pero, eschuchas?
Un pàjaro me dice que puedo cambiar la ruta cuando quiero
La vida es mi hermano y los pàjaros mis primos
No sè porque estoy nerviosa
Bs As
4 jenter i Buenos Aires. De syns byen er stor og flott og vil tilbake. De vil danse mer tango, drikke mer vin, se flere Ibsen-oppsetninger og fylle dagene med kurs i musikk, dans, teater og foto. De planlegger aa bo sammen i en hjoerneleilighet i San Telmo med piano i stua og moerkerom paa badet. De droemmer seg bort paa Kafe Federal der de har installert seg for dagen med sysaker, boeker, kart og menyer om hverandre. Om faa dager skal de skille lag, men de er tilfredse for de vet at dette bare er en smakebit og at de plutselig sitter der sammen igjen. En skal til Lima og moete mor, en skal til Roma og nyte sitt eget selskap og to skal drikke mer vin i mendoza og haike seg oppover Chiles kyst til avskjeder i Cusco. Det er en fin begynnelse paa en slutt som bare er begynnelsen.
